Prinsippet om hvordan flymotorens høytrykksturbinrotorblader produseres er veldig enkelt, men de forskjellige parametrene i denne prosessen krever mange eksperimenter for å oppnå parametrene til hver node, sammensetningen av hjelpematerialer og mye hell.

For det første krever høytrykksturbinrotorbladene komplekse indre kjøleluftkanaler (se figuren nedenfor). For det første lages de indre kjøleluftkanalene (unntatt kjølehull, som vil bli diskutert senere). Voksformeren støpes deretter med en spesiell keramikk for å danne luftkanalene.
Etter å ha hatt denne keramiske luftveisformen, legg den sammen med den ytre formen for bladet og legg den inn i støpeovnen. Den smeltede superlegeringen* kommer inn i formhulen fra topp til bunn (inkludert den keramiske luftveis indre mugg og voksenform). Det er veldig plagsomt å lage utallige lag med belegg mellom hver mugg. Tyske selskaper bruker roboter for å gjøre det, og det ser ut til at Russland fremdeles bruker tantens børster. Disse beleggene bestemmer direkte støpekvaliteten, og toleransehastigheten er ekstremt lav.
På dette tidspunktet vil støpemaskinen strengt kontrollere temperaturen på den smeltede superlegeringen, og deretter la den stivne på et horisontalt plan (det vil si veksten av krystallen), fra bunn til topp, når krystallen vokser i spiralen (krystallen), vil den klemmer og velger hverandre, og til slutt bare en krystall.

Fordi høytrykksakselen må rotere mer enn 10, 000 ganger, blir hvert stykke utsatt for mer enn 10 tonn sentrifugalkraft, og styrken til nikkelkrystaller i hver retning er forskjellig, så dens diagonale (den sterkeste retningen) må være innen 10 grader av sentrifugalkraften. (En ting til å si, den ensrettede nikkelbaserte legeringen som brukes i lavtrykksturbinrotoren, krever krystallretning, men ikke bare en krystall, fordi smeltepunktet for enkeltkrystall er 50K høyere enn den for polykrystallinsk (inkludert ensidireksjonell krystall))

Avkastningen er ikke høy. Så vidt jeg vet, har mange utmerkede presisjonsbesetningsfabrikker i Tyskland utfordret denne prosessen og til slutt gikk konkurs. Terskelen er virkelig for høy.
Til slutt oppnås det ferdige produktet og en spesiell alkali brukes til å oppløse den keramiske luftveisformen som er igjen i luftveien for å lage kjølehull. Det er elektro-oppløsningshull og elektrokjemiske hull. De vanligste hullene er laget av laser. Formen på hullene er også veldig komplisert. Så er det elektroplaterende belegg, som også er en enorm kunnskap.
Bildet nedenfor viser polykrystallinsk til venstre, ensrettet krystall i midten og enkeltkrystall til høyre.

Etter støpingen har ikke bladene lufthullene som forbinder den indre kjølekanalen og bladoverflaten. Dette gjøres vanligvis av laser. Fordi kjøleluften har mistet mye trykk når den trekkes ut fra høytrykkskompressoren og renner fra den hule akselen til høytrykksturbinen, selv om kjernen luftstrøm også mister trykk når den passerer gjennom forbrenningen, og prosessen fra skaftet til bladet har en viss sentrifugal komprimering og trykkfra og av en flate. På dette tidspunktet er det nødvendig med et hull med et utvidet tverrsnitt for å håndtere kjøleluften, redusere det dynamiske trykket og øke det statiske trykket, og deretter skyver kjøleluften den varme kjernen luftstrømmen bort fra bladoverflaten (mye tull). Dessuten vil for raskt en hastighet føre til at avkjølingen blir injisert direkte i kjernen i luftstrømmen, og den har en annen jobb, som er å danne et lag med kjølefilm på bladoverflaten for å beskytte bladet, som krever retardasjon og trykkøkning.





