Prinsipper for titanlegeringer

Titanlegering er en legering basert på titan og sammensatt av andre elementer. Titan har to typer isomorfe krystaller: tettpakket sekskantet struktur under 882 grader titan, kroppssentrert kubikk over 882 grader titan.
Legeringselementer kan deles inn i tre kategorier basert på deres innvirkning på faseovergangstemperaturen:
① Stabil Elementene som øker faseovergangstemperaturen er Stabile elementer inkluderer aluminium, karbon, oksygen og nitrogen. Aluminium er det viktigste legeringselementet i titanlegeringer, som har en betydelig effekt på å forbedre styrken til legeringen ved rom og høye temperaturer, redusere egenvekten og øke elastisitetsmodulen.
② Stabile Elementene som reduserer faseovergangstemperaturen er Stabile elementer kan deles inn i to typer: isomorfe og eutektoide. Førstnevnte inkluderer molybden, niob, vanadium, etc; Sistnevnte inkluderer krom, mangan, kobber, jern, silisium, etc.
③ Elementene som har liten effekt på faseovergangstemperaturen er nøytrale elementer, som zirkonium og tinn.
Oksygen, nitrogen, karbon og hydrogen er de viktigste urenhetene i titanlegeringer. Oksygen og nitrogen i Det er høy løselighet i fasen, som har en betydelig styrkende effekt på titanlegeringer, men det reduserer plastisiteten. Innholdet av oksygen og nitrogen i titan er vanligvis spesifisert til å være under henholdsvis {{0}}.15-0.2 prosent og 0.04-0.05 prosent . Hydrogen i Løseligheten i fasen er svært lav, og for mye hydrogen oppløst i titanlegeringer kan produsere hydrider, noe som gjør legeringen sprø. Vanligvis er hydrogeninnholdet i titanlegeringer kontrollert under 0,015 prosent. Oppløsningen av hydrogen i titan er reversibel og kan fjernes ved vakuumgløding.